Det var bek mørkt. Regnet gjorde meg både kald og klissvåt, mens jeg leitet etter den riktige nøkkelen til bildøra. Jeg småbannet for meg selv, mens jeg rygget ut av gården. Av en eller annen grunn hadde jeg en dårlig, litt kvalmende følelse i magen. En form for redsel. Jeg lo litt av meg selv, mens jeg sleit med å holde bilen på veien i den kraftigste høststormen i manns minne. Klokka nærmet seg midnatt, og det var tydeligvis ingen andre som var ute for å jobbe overtid på denne tida av døgnet. Det var heller ingen som hadde tatt seg bryet med å sette på utelyset til Halen gård da de gikk fra jobb. Jeg parkerte bilen i stummende mørke og løp mot utgangsdøra. Til min store overraskelse var døra ulåst.

Jeg låste døra etter meg, mens jeg fortsatte å skjelle meg selv ut. Mitt ublide møte med høststormen hadde gjort meg skikkelig kald. Hutrende og skjelvende kjente jeg på døra til 2. etasje. Også den var ulåst. En uhyggelig følelse forsterket den allerede dårlige følelsen som jeg fortsatt hadde i magen.

Stemmen sviktet. Jeg harket og prøvde en gang til. Ingen respons. Selv ikke etter et tredje forsøk kom det noe svar tilbake. Jeg lyttet, men hørte bare mine egne hjerteslag. Jeg anslo pulsen til 200, før jeg dunket hodet hardt i den litt for lave døra opp til kontoret mitt. Nye stygge ord ble uttalt i den tidligere presteboligen, mens blodet rant ned i øyet. Ute hylte vinden av latter, mens regnet pisket taktfast mot vinduene. Men det var en lyd til. En dunkelyd jeg hadde hørt før, men som jeg nå ikke kunne plassere. Jeg skrudde på lysbryteren, mens jeg tørket blod i ansiktet mitt. Til min store overraskelse virket ikke lyset. Denne gang var det vaktmesteren som fikk gjennomgå verbalt.

Dunkelyden fortsatte mer og mer intenst. Hørtes ut som en skikkelig sinna rapper høy på et eller annet det ikke er lurt å stappe seg full av. Angstfølelsen ble ikke mindre av den grunn, men jeg beroliget meg selv med hardnakket å hevde at det helt sikkert var en naturlig forklaring på de ulåste dørene, fravær av lys og dunkende lyder på loftet. Uansett listet jeg meg stille opp trappa, mens jeg prøvde å unngå de knirkende trinnene, slik jeg gjør når det er møter på Halen. Vel opp, kjente jeg et kaldt gufs på min gjennomvåte panne. Dunkelyden var blitt enda sterkere nå og det var rett før jeg begynte å skrike høyt. I stedet beit jeg tenna sammen og karret meg bort til serveringsbordet hvor jeg visste det fantes fyrstikker og stearinlys.

Skjelvende åpnet jeg fyrstikkesken, tok ut en fyrstikk og rev den av. Fyrstikken knakk av min hardhendte behandling. På fjerde forsøk fikk jeg det til. Stearinlyset og mine egne øyne flakket i trekken. Med ubestemte skritt gikk jeg mot kontoret mitt. Innenfor dunket det som besatt. Jeg rev opp døren og ropte:

Det eneste jeg så var mitt eget vindu som levde sitt eget liv i vinden. Jeg fikk totalt latterkrampe. Den hysteriske latteren tok helt overhånd. Jeg følte etter hvert at jeg gikk inn i en drømmelignende tilstand. Sakte men sikkert fant jeg roen, lukket vinduet og satte meg godt bakover i stolen. Klærne var nå blitt helt tørre og en nydelig, nærmest ubeskrivelig varme spredte seg i hele kroppen. Til og med vinden og regnet hadde senket skuldrene, og jeg hadde sluttet å blø. Jeg måtte nesten smile litt av meg selv.

Jeg skvatt så kraftig at hjertet hoppet over minst tre slag. Jeg trodde min siste time var kommet og var helt sikker på at det stod en voldelig kvinne med en nyslipt brødkniv i hånda rett bak meg.

Jeg snurret stolen lynraskt rundt for å se hvem det var som snakket til meg. Det eneste jeg så i det dunkle lyset var en grønnaktig skygge som forsvant ut av kontoret – nærmest majestetisk glidende på en sky. Jeg løp etter for å se hva dette fenomenet var, men alt var mørkt og stille. Ikke en lyd var å høre, og da jeg trykket på lysbryteren – kom lyset på. Alt var ved det normale igjen. Men kunne jeg høre en antydning av fnising fra et ubestemmelig sted. Jeg vet ikke, men jeg fikk i hvert fall sendt mailen min.

Igjen skvatt jeg så jeg holdt på å gjøre i buksa. Ikke to gjenferd på samme kveld.

Jeg hadde glemt å slå av alarmen. Jeg fikk heldigvis forklart situasjonen, og endelig kunne jeg sette snuta hjemover. Det siste jeg så var at utelyset jeg hadde slått på før jeg låste døren - ble slukket.

Har du lyst til å leie Halen gård – ta kontakt.