Spør oss direkte!

Via nettprat eller sms.

Start nettprat »

Om Herre

- av Gunnar Sem

Skriv inn alternativ tekst her."Folk der oppe er en egen rase," sa en bitter kommunemann som mistet plassen i herredstyret på grunn av en "splittelsesliste" fra Herre. Men det er historiske og geografiske årsaker til at Herre på flere måter skiller seg fra bygdesamfunnet ellers - ikke raseforskjeller. For stedet er ikke en bondebygd og heller ikke en sjøfartsby, slik vi ellers finner innenfor kommunegrensene. Nei, dette er et av Norges eldste industriområder, tilrettelagt av naturen selv med en nordøstgående vannvei som munner ut i Frier fra en vidstrakt skogsmark.

Industrien på Herre begynte med sagbrukene for et halvt årtusen siden. Året 1497 er nevnt for anlegget av den aller første sagen - drevet med vannhjul i Herreelva. Hvis tallet stemmer, så skjedde det året før portugiserne fant sjøveien til India. Alt på den tiden kan tettstedet Herre ha begynt å ta form.
Etter hvert kom flere sager i drift, det skal ha vært sju-åtte på det meste. Og sagbrukene fortsatte i århundre etter århundre, virksomheten tok ikke slutt før innpå 1900-tallet. I dette store tidsspennet skjedde sikkert forbedringer i produksjonen. Men én ting forandret seg aldri - til sagbrukenes siste dag var det vannhjulene i elva som var drivkraften.

Men alt på sagdriftens eldste tid kan stedet også ha hatt annet industri. Høsten 1997 fant Rune Engen slaggklumper etter noe som kan ha vært et sølvverk på 1500-tallet. Det er til og med blitt antydet at råvarene til den vidt berømte Gimsøy-daleren ble framstilt på Herre. Vi får håpe at nye funn kan bekrefte eller avkrefte dette..
Året 1713 er et merkeår i Herres industrihistorie. Da ble hammerverket satt i drift, en virksomhet som ble drevet i ganske nøyaktig halvannet hundre år. Noen har ment at hele produksjonsprosessen skjedde der på stedet. Men det er heller tvilsomt, for antageligvis har det aldri vært noen masovn på Herre. Ovnen lå på Vold, og derfra ble råjernet rodd til Herre, hvor to stangjernshammere bearbeidet det til flatjern og firkantjern - kanskje også til rundtjern - i stenger på omtrent tre meters lengde. Den ene hammeren lå oppe ved Kongens dam, den andre ved Trelleborgdammen.
Det var Herman Leopoldus (senere adlet som Løvenskiold) som startet hammerverket. Han var visstnok en innvandret tysker som hadde slått under seg store eiendommer her til lands, blant annet Bolvik og Holden jernverk. Og i 1713 fikk han hånd om Hellestvedt gård, som hadde vært krongods og fogdegård, og som eide grunnen like øst for Hellestvedtvannet. Noen år senere ble han også eier av gården Lille Herre ved nedre delen av elveløpet.
Det var liv og røre på Herre i hammerverktiden. Der smalt hamrene dagen lang, der gnisset de tunge vannhjulene, der freste ilden i essene. Lasteprammene kom opp elva med råjernet og fraktet stangjernet ned igjen til skip som ventet ved elvemunningen eller lenger ute i fjorden. Og like hektisk var arbeidet på sager og møller. Smeder og hammersvenner, sagmestere og sagdrenger, pramroere og lastearbeidere, teknikere og oppsynsmenn var i virksomhet. Skippere og matroser kom og dro i fartøyene sine. Og bøndene brakte daglig trekull fra de tallrike kullmilene inne i villmarka. Kullene kom som pramlast langs vannveiene på sommertiden, og med sleder over de islagte innsjøene om vinteren. Reisende kramkarer og annet vandringsfolk utfylte bildet av et travelt samfunn.
Den to kilometer lange Herre-dalen velsignet mange mennesker med lønnet arbeid, men ikke med noen vennlig natur. For her - "have Solens Hede en utroelig Kraft ligesaa vel som Snoen og Kulden om Vinteren, og den saakaldede Trælleborg-Aasen betager Indbyggerne her i en lang Tid om Høsten at see Solens Straaler." (Bartholomæus Herman von Løvenskiold: "Beskrivelse over Bradsbierg Amt og Scheen Bye med sine Forstæder". 1784).
Men om Herres befolkning slet med trykkende sommervarme, med sprengkulde og vintersno, med tungarbeid og dårlig utkomme, så hadde de i hvert fall bedre skolevesen enn resten av Bamble. Brukseier Løvenskiold bekostet det aller første skolehuset ca. 1760. Dette var ikke et velgjørenhetstiltak av en sosialt anlagt arbeidsgiver. For slike verksskoler var nemlig forutsatt i skoleloven av 1739. Og da det ble vedtatt en fundas om et ordnet skolevesen for Bamble i 1759, hadde kommisjonen med sogneprest Wulff i ledelsen ganske spesielle pålegg for industristedet:

"Ved Herre som ligger i Bamble Sogn ere foruden een Hammer tillige endel Sauger og Qverner til hvis Drift en anseelig deel Folk bliver holdt, hvis Børn, Ungdom beqvemmelig kan komme sammen til Skolegang hvortil altsaa vedkommende Eier bør tilholdes der at besørge fornøden Skolegang, Huuse og Stue med Skoleholder forsyne, som af dem selv bør bekostes og lønnes udenfor forestaaende Indretning hvad de ey med nogen Nytte for Ungdommens Undervisning kan deelagtige".

De andre skolene i Bamble var rene omgangsskoler, bortsett fra Stathelle hvor det ble undervist i et privathus. Skolen på Herre fortsatte som verksskole til 1848, da den ble overtatt av kommunen.
Da hammerverket stanset på 1860-tallet (visstnok utkonkurrert av koksfyrte britiske jernverk), ble Herre likevel ikke uten industri. Sagene fortsatte jo i ennå noen tiår, og dessuten fantes en kruttmølle ved Mevann.
Kruttmølla, som var blitt anlagt i 1851, endte forresten med en tragedie. I juni 1875 sprang den i lufta, og fem arbeidere mistet livet. På årsdagen hundre år etter tragedien ble det holdt en minnehøytidelighet der mølla hadde stått. Herre Vel hadde for anledningen latt reise et minnesmerke med navnene på dem som omkom.

Skriv inn alternativ tekst her.
Et nytt kapittel i Herres industrihistorie begynte i 1888. Da kjøpte ingeniør Fr. Størmer gården Hellestvedt, og snart kunne Bamble Aktiecellulosefabrik bringe ny virksomhet til det gamle industrisamfunnet. Den ble anlagt der hvor Bolvikelva møter Gyteelva og sammen danner Herreelva den siste kilometeren ut til sjøen.

Denne bedriften skulle prege Herre i nitti år, helt til den ble nedlagt i 1978. Stedet vokste i folketall til nær 1500, og mer enn hundre mennesker arbeidet på fabrikken. Det var fra første stund en moderne bedrift. Den gamle tredammen fra hammerverkets tid dugde ikke lenger, og den nye "Kongens Dam" ble bygd lenger framme i elva i 1902. Det skjedde for å kunne anlegge en kraftstasjon til fabrikken. Hellestvedtvannet hadde alltid vært en stor innsjø, men nå steg vannhøyden med enda tre-fire meter.

Herre ble Bambles tettest befolkete område, men beliggenheten i nordøstre hjørne av bygda hindret at stedet noen gang kunne bli et sentrum i kommunen. Derfor levde Herre på mange måter sitt eget liv i mellomkrigsårene og til ut i etterkrigstiden. Stedet hadde sin egen kirke (fra 1905) og sin egen kirkegård. Her lå et av landets aller eldste bedehus, og dessuten menighetshusene Betel (frimisjonen) og Sion (pinsemenigheten). Husmødrene hadde sju-åtte kolonialer og to bakerier å handle i. Manufakturforretning og tobakksbutikk fantes også.

Sverre Johansen har beskrevet Herre i cellulosefabrikkens tidsalder i en rekke artikler. Ingen har bedre forutsetninger, for han har levd med i miljøet fra barndommen.

Bedriften trengte arbeiderne, og arbeiderne trengte bedriften. Det var gjensidig avhengighet på godt og mindre godt gjennom flere menneskealdrer. Trange tider med depresjon og arbeidsstans ble avløst av oppgangstider og fulle ordrebøker. En tid rundt 1930 sto bedriften uten virksomhet i femten måneder.

Sverre Johansen beretter om hvordan ungdommer måtte se å få seg noe å gjøre så snart de sluttet skolen. Som regel gikk veien til fabrikkporten. Der fikk femtenåringene tjue øre timen for å drive med rydding, rensking av brukt murstein, oppkveiling av vaiere som var brukt på tømmerklubbene og annet forefallende arbeid.

"Arbeidstida var 8 timer om dagen., det ga kr. 1,60 pr. dag og kr. 9,60 pr. uke. Av dette ble kr.5,- satt av til konfirmasjonsklær. En dress kostet den gang omkring 40 kroner. Altså måtte vi arbeide i ca. 2 måneder for en dress.

Når vi fylte 16 år, ble vi sendt hjem. Tarifflønna vi da skulle hatt, ble for kostbar for arbeidsherrene. Nye 15-åringer tok over arbeidet vi hadde hatt."

Men rovdrift på ung arbeidskraft skal ikke stå som selve ettermælet over Bamble Cellulose. Den var en god bedrift, som de aller fleste ansatte følte ansvar for og var glad i.

Og bedriften viste sosialt ansvar. Tidlig lot ledelsen bygge et velferdshus for de ansatte - Festiviteten. Bygningen er ennå i bruk av foreninger, ungdomsklubber og andre.

I fabrikkens tid ble Festiviteten brukt til all slags sosial virksomhet. Her var det foreningsliv og lørdagsdans, og her ble det holdt basarer og festligheter - for eksempel juletrefester med levende, stearindryppende lys på den pyntede granen.

Og folk trengte ikke dra til Porsgrunn for å gå på kino. Helt fra sveiveapparatenes og stumfilmens tid kunne herreboere trykke seg sammen på langbenker i Festiviteten og glede seg over latterstykker med Telegrafstolpen og Tilhengeren, nyte sterke kjærlighetsscener med Gloria Swanson og Rudolf Valentino, eller sitte med hjertet i halsen når Tom Mix red så støvet føyk i jakten på kvegtjuver og slabbedasker.

Tidlig på 1950-tallet bekostet godseier Thomas Stang på Rafnes oppussing av Festiviteten med folkebad og garderober.

Bedriften ga også tomt til idrettsplass - den samme som brukes i dag. Og litt lenger vest og på nordsiden av Hellestvedtveien ble det bygd en skibakke i mellomkrigsårene. Den brukes ikke lenger, men dagens syttiåringer og åttiåringer kastet seg engang ut fra hoppkanten i dødsforaktende svev mot trettimetersmerket.

Men først og fremst var det arbeidslivet som preget miljøet. Langs Herre-elva ble det fløtet tømmer helt fram på 1960-tallet. Sverre Johansen beretter at så langt han kan huske, lå tømmeret i Siljanbukta og ventet på frakt videre. Det var sikret mot avdrift av en "tømmerlense" - eller "tekst", som det het på fagspråket. "Teksten" var en lang rekke av stokker som omsluttet tømmeret. De var sammenlenket med kjettinger og festet til land i begge ender.

Tømmeret ble hentet av slepebåter og fraktet i store flåter utetter fjorden og videre bort til Østfold eller nedover til Sørlandet, hvor de største mottakerne holdt til. Tømmerslepene var et majestetisk syn. Bak de små, kraftige taubåtene duvet flåter på opptil femti meters lengde av trehvitt tømmer. Barkingen skjedde på hogstfeltet i den tiden.

En skulle trodd at stedets egen cellulosefabrikk fikk det råstoffet den trengte fra Bambles og Solums skoger. Men slik var det ikke alltid. Til fabrikken på Herre kom stadig tømmerslep utenfra, eller det kom store lektere lastet med honved. Disse lekterne var gjerne nedriggete skuter som ankret opp ute på sjøen. Derfra ble treverket fraktet opp elva til fabrikken av mindre fartøyer. Noen av de gamle lekterne hadde et pumpeverk som ble drevet av en vindmølle.

Som før nevnt ble Herre aldri helt innvevd i bygdas sosiale struktur. Det var mer naturlig for folk på industristedet å søke til Porsgrunn enn til byene ute i fjorden når det skulle handles noe mer enn hva stedets egne butikker kunne skaffe. Avstander og kommunikasjoner var grunnen til det.

Men selvfølgelig var det også mye som bandt Herrebefolkningen til bygda ellers - de var jo bamblinger så gode som noen. For eksempel har herreboerne alltid vært et friskt innslag i kommunepolitikken. Og vi skal merke oss at den aller første ordføreren i storkommunen fra 1964 kom fra Herre - Harald K. Pedersen.

Bamble og Langesund Sparebank har også vært en samlende institusjon når det gjelder Herres forhold til resten av kommunen. Banken har alltid vært aktiv som långiver til næringsliv og privatpersoner på stedet, og har gitt gaver og tilskudd til sosialt, humanitært og kristent arbeid.
Ganske tidlig valgte banken også å være fysisk til stede:

"I desember 1923 ble det etter søknad fra en del beboere på Herre innført en ukentlig bankdag på stedet. I vintermånedene skulle et av direksjonens medlemmer holde en times ekspedisjonstid der hver fredag ettermiddag. Så snart veien i april måned ble lett farbar, skulle to av bankens funksjonærer sendes til Herre en gang i uken om ettermiddagen for å ordne forretninger som måtte melde seg. Ordningen skulle prøvekjøres fra 1. januar 1924. Prøven falt heldig ut, og høsten 1924 ble det besluttet at bankdagen på Herre skulle bli et fast arrangement". (C. S. Schilbred: "Bamble Sparebank gjennom 100 år".)

Det første bankkontoret lå i kjelleretasjen i Petter Wiks hus nær fabrikken. Men høsten 1959 flyttet banken til bakermester P. Omenås gård. Ekspedisjonstiden ble i 1968 utvidet til to ukedager og åpningstid kl.10-14.

Nå har banken igjen fått nytt lokale. Det ligger i underetasjen til det nye Herre bedehus, og den har daglig ekspedisjon.

Som nevnt ble verkskolen overtatt av kommunen i 1848. Men først i 1891 ble det oppført et nytt skolehus for en firedelt skole. Et par tiår senere ble den bygd opp til to etasjer og ble Bambles eneste sjudelte skole helt fram til den store sentraliseringen av skolene i bygda. Tidlig på 1950-tallet begynte arbeidet med et nytt skolebygg på Herre. Gamleskolen ble overtatt av Herre Sanitetsforening, som holdt til der i mange år. Senere er huset blitt ombygd til privatleiligheter.

Herre er fremdeles et betydelig industristed, for nå har vi Norsk Hydros nye store fabrikk på Rafnes. Men miljøet er et helt annet, og stedet er ikke lenger en tettbebyggelse som helt og holdent er betinget av én bedrift. Mange herreboere arbeider på Rafnes, men like mange kjører til arbeidsplasser helt andre steder. Det må også nevnes at Herre i en årerekke hadde den gode bedriften Norsk Papiremballasje, den som på folkemunne gikk under navnet "sekkefabrikken".

Ut mot Frierfjorden til høyre for elveutløpet lå en gang Frierfjordens fineste badestrand - i den såkalte Bartefjæra (oppkalt etter Barth som eide huset innenfor). Der fantes også brygger for rutebåtene, anlagt ytterst på en pir som rakk ut over de langgrunne strendene. Nå ligger den gamle badeplassen under svære fyllinger og tjener til opplagsplass for tømmer. Men på denne tomten ligger også bedriften Østlandets Plast og Dykk Service AS, som kom dit i 1994. Den har 12-15 ansatte og driver med sveising, maskinering og montering i plast, samt produksjon av standard rørdeler og ulike typer spesialkomponenter. Dessuten har bedriften dykkeravdeling med ekspertise på ledningsarbeider under vann.

Før var Herre først og fremst en tettbebyggelse langs elva. Nå blir skogkledde skråninger og åskammer bebygd. Inntil for et par tiår siden bodde ingen i Rafnesåsen - selv om det en gang hadde ligget en husmannsplass innpå skogen der. Nå ligger husene tett langs begge sider av Ringveien, og det er til og med kommet brannstasjon på åsen.

Og på den andre siden av elva er ikke lenger Skoleåsen, Kåsaåsen og Stines ås en tumleplass for ungene. Høydedragene er bebygd og regulert med veier og privat utilnærmelighet. Det samme gjelder Uksodden, hvor bebyggelsen ligger langs Skipperveien og Frierveien.

Det skal en ganske livsfjern romantiker til for å ønske seg gamle tider tilbake. Arbeiderne på Herre Cellulose ønsket seg sikkert en bedre tilværelse, og de skapte i hvert fall en lettere hverdag for etterkommerne. Men samtidig er et miljø med mange gode sider blitt borte. Herreelva renner som før, men har mistet det meste av betydningen sin. Husmødrene møtes ikke lenger nede ved bredden med sinkbaljer fulle av vasketøy for skylling. Og elva er ikke lenger kraftprøven for jublende unger som endelig våger svømmeturen til motsatte bredd.

I norsk historie har industriproletariatet vært en kraft i folkeopplysning og samfunnsengasjement. Den dimensjonen har Herre gitt bygda vår.

- Takk til Gunnar Sem og Bamble og Langesund sparebank.

PS !

Forfatteren vil trekke fram en rekke personer som hver og en har gitt verdifulle opplysninger:

Gunnar Lier Olsen
Asbjørn Mastrød Thor Finmark Karl Tore Gabrielsen
Louise Gjerstad Olsen Tore Nilsen Kjell Woje
Arne Flaatten Ole Eklund Søren Høegh Thorsdal
Halvor Tveraaen Kaare Bakken Inger Bredland
Kristian Krogsgård Leif Rørholt Erik Rørholt
Erik Kristensen Reidar Kristensen Randi Moe
Einar Thoner Nils Johan Sørensen Sigurd Finmark
Bjørn Solvang Tor Nævestad Arne Eek
Harry Sørensen Sonja Krogsgård Gerd Skaugen
Sverre Johansen

Skriv ut