Med tillatelse fra forfatteren Gunnar Sem og utgiver av 150-års jubileums boka for Bamble og Langesund sparebank (v/ Kjell Kjær), gjenngir vi det som her er skrevet om Langesund.

LANGESUND.


 

Ikke alle bamblinger har forsonet seg med at kommuneadministrasjonen kom til Langesund. Stedet er et geografisk utkantstrøk, blir det sagt.
Men Langesund er den mest bymessige del av Bamble - en vakker småby med en velholdt gammel trehusbebyggelse og med gode havner.
Fra Skarpenord skråner bebyggelsen ned mot torget og flater videre ut mot det påfallende velregulerte Vaterland, hvor vi finner Bambles kanskje aller vakreste boligområde.

Den gamle trehusbebyggelsen forteller uten ord om fortidens klassesamfunn. Nord for torget pranger flotte kjøpmannshus som Wrightegården, Victoriagården og Kommunegården. Men sørover mot sjøen ligger gamle arbeider- og sjømannshus på rad nesten ut til Furustranda. Det er en like tankevekkende som god opplevelse å rusle utetter Vaterlandsgate. Her bodde småkårsfolk med beskjedne økonomiske ressurser - våre besteforeldre og oldeforeldre - i et nært og tett fellesskap. De var småbyens virkelige kulturbærere. En bedret økonomi, noen malingstrøk og istandsatte hagegjerder har vært nok til å vise hvilken skjønnhet og harmoni som sprengte seg fram i et karrig miljø. Knapt noen i dag vil foretrekke Wrightegården framfor Vaterland som bosted.
Hvordan Langesund vokste fram som tettsted i en mørk middelalder, kan vi bare ha teorier om; for opplysningene er få og knappe. Først fra 1500-tallet ser vi konturer av et lite bysamfunn med skipsbygging, trelasthandel og tollstasjon. Alt fra denne tiden hører vi om sjøsetting av store fartøyer og om livlig trelasthandel.

"Imellem Brunlauffæs (Brunlanes) oc Aur (Jomfruland) ere to Mile offuer Fiorden yderst i Gabet. Ved Leden ind Fiorden er den merckeligste oc naffnkundigste Ladestad i Norrig, kaldis Langesund i huilcken huert Aar ladis nogle hundrede Skibe met med Master, Spirer, Spærer, Deler som udføres fra Skiiene oc andre Stæder langt offuen aff Landet og der sellis i Haffnen." (Fra "Norriges Beskriffuelse" av Peder Claussøn, trykt i København i 1632)

I de neste århundrer ble Langesund utkonkurrert som trelasthavn av småbyene oppe i fjorden. Men skipsbyggingen vokste og fikk ry over hele Danmark-Norge. Virksomheten lå rundt Kongshavn, hvor imponerende seilfartøyer ble sjøsatt - særlig krigsskip. Den store nordiske krig satte ekstra fart i aktiviteten, både av nybygg og reparasjoner. Tordenskiold var ofte i Langesund på den tiden, for her ble de berømte fartøyene hans bygd og sjøsatt - "Løwendals Galley" og andre.
Men også skipsbyggingen avtok utover på 1800-tallet. Verkstedene bygde bare treskuter, som sakket stadig lenger akterut i konkurransen med dampskipene. Fram mot århundreskiftet stoppet virksomheten helt.
Så kom et nytt oppsving for den tradisjonsrike næringen, og nå i pakt med den nye tid. Hans P. Jacobsen og Fred. Hegge overtok i 1898 de gamle verftene på begge sider av Kongshavn, og i løpet av få år tok virksomheten seg opp igjen.I 1914 ble det gamle verftet på Smietangen omdannet til en moderne bedrift - A/S Langesunds mek. verksted. Der ble det første dampskipet sjøsatt i 1918, 1000-tonneren "Terneskjær".
I 1930-årene bygde verkstedet fartøyer som var rene nyskapninger innen skipsbyggingen. Dette ga bedriften et ry som langt på vei kunne minne om triumfene fra Tordenskiolds dager. Og siden har verkstedet maktet omstillingen til nye tider, i dag er navnet Grenland Offshore - byens framgangsrike hjørnesteinsbedrift.
I 1957 ble det startet en høyteknologisk bedrift i Langesund - Skarpenord AS. Dette ingeniørfirmaet spesialiserte seg på leveranser til skipsfart og offshorevirksomhet, blant annet rustbeskyttelse av stål under vann. Direktør Øystein Klingenberg ledet denne bedriften i mange år. Virksomheten er nå fordelt på flere firmaer, som alle holder til på Stoa.

Fiskeriet har også vokst til en stor næringsvei. Tidligere ble det mest drevet snøre- og garnfiske fra åpne farkoster. Men så sto denne næringen foran en virkelig revolusjon med maskindrift, større båter og nye fangstmåter. Nå dominerer reketrålingen fisket i Langesund. Men et meget interessant mellomspill var linefisket etter makrellstørje på 1940-tallet. Det var en viktig del av matforsyningen under krigen.
Nå griper hobbyfisket om seg, og den årlige havfiskefestivalen trekker sportsfiskere fra fjern og nær.
I kjølvannet av fiskerinæringen har idérike mennesker skapt små levedyktige industribedrifter i Langesund. Reimes rekefabrikk, som ble startet før krigen, er ett eksempel. Robert Bjerkøens fiskematfabrikk fra 1950-tallet er et annet eksempel.
Men et gåtefullt intermesso i byens næringshistorie er Langesunds Ski & Trævarefabrik, som ble til på 1880-tallet og var i drift til kort etter århundreskiftet. Hva som fikk folk fra byens rederi- og fiskehandlerstand til å begynne med slikt, er ganske mystisk. Skisporten i Langesund nådde jo aldri høyere nivå enn til svev på 20-30 meter i småbakker som Prekestolen og Nustadbakken. Men utrolig nok vant skifabrikken stort ry i de tiårene den ble drevet. For eksempel brukte Fridtjof Nansen langesundsski da han krysset Grønland.
En gammel næringsvei i Langesund er skipsfarten. Alt fra 1600- og 1700-tallet hører vi om skuter og sjøfolk fra Langesund, og utover på 1800-tallet vokser byens seilskipsflåte i antall og tonnasje. Det blir seilas på de sju hav. Omkring 1860 er skipsfarten den dominerende næring i Langesund, da er nesten halvdelen av befolkningen knyttet til sjøen. Og ved århundreskiftet fins store redere som Jacobsen, Skougaard og Barfod. Men i mellomkrigsårene blir rederivirksomheten raskt avviklet, og stedets sjøfolk må ta hyre på utenbys fartøyer.

Langesund er blitt byen med de store åpne plassene etter en drastisk utluking i den gamle husmassen. Gode eksempler er Langesund torg og Tordenskiolds plass. Denne utlukingen har gitt mer rom rundt flotte bygninger, for eksempel den gamle kommunegården i et hjørne av torget. Det staselige huset ble bygd som bolig for kjøpmannen og rederen Jacob Cudrio i 1785. Til huset og forretningen hans hørte også andre bygninger, bl.a. en sjøbod ved bryggene og et stort uthus på baksiden av hovedhuset - på en tomt som nå er en del av torget. Så ble eiendommen kommunal, og hovedbygningen ble byens rådhus i 1862. Det nevnte uthuset ble revet og et nytt hjelpefengsel oppført på tomten. Det gamle arrestlokalet oppe på Lilletorget hadde nemlig ikke vært rømmingsikkert.
Noen år etter krigen ble også fengslet revet, og torget fikk breie seg. Nå ligger plassen omkranset av store trebygninger som rommer forretninger og kontorer som Bamble og Langesund Sparebanks avdelingskontor og Bamble museums kontor.
Torget har ingen avstenging mot sjøen. Det fortsetter i nesten full bredde ned til den gamle damskipskaia, hvor det var stor passasjertrafikk til langt ut i etterkrigstiden. Der anløp østgående og vestgående fartøyer som trafikkerte kysten mellom Oslo og Kristiansand, og dit ut gikk båtene fra Skien og Porsgrunn. Langesund var et knutepunkt for sjøverts ferdsel.
En annen viktig ferjeforbindelse gikk mellom Langesund og Helgeroa, "Lahela"-ferjene. Denne ferjefarten er ennå i drift, men bare som mindre personferjer, ikke store bilferjer.
I senere år har Langesund også vært utgangspunktet for ferjefart til Sverige og Danmark, men det har vært vanskelig å få så store tiltak lønnsomme.
 Når vi omtaler brygge- og havnelivet i Langesund, må vi ikke glemme den gamle, nå restaurerte Cudrios sjøbod. Dette klenodiet fra 1700-tallet ble satt i stand og innredet til museum for noen år siden. Gode bypatrioter har gjort den til en av byens fornemste severdigheter med interessante utstillinger på sommertiden.
Langesunds fire fineste friområder er Tangen, Krogshavn, Steinvika og Langøya, som alle har vært under konstant trussel - Tangen av landminer og militært hærverk, Krogshavn av kloakkutslipp, Steinvika av balstyrige ungdommer og Langøya av skauflått. Langesunderne har måttet kjempe for naturperlene sine.

Byen har ikke noe vern mot havet, for sørfra kan Skagerrak rase uhemmet mot furukledde utstikkere. Det mørke, forrevne Skjæregg har i hvert fall aldri fungert som noen bølgebryter. Tvert imot - i gamle dager var det langstrakte skjæret fryktet av folk som rodde og seilte, der det lå som en takket ryggrad av et forsteinet havuhyre.

Kultur- og foreningslivet i Langesund er så rikt og mangeartet at vi ikke kan nevne alt uten å ty til oppramsing. Det har for eksempel alltid vært et aktivt kristenliv i byen, så vel innen kirken og indremisjonen som i Frelsesarmeen og frimenighetene. Det var ikke bare den vakre naturen som fikk Gustav Adolf Lammers til stadig å besøke Langesund i 1850- og 1860-årene, og til og med bo der i lengre perioder. For selv da striden raste som verst rundt ham, ble han mottatt som en kjær venn av langesunderne. Der fant han det menighetslivet som han satte høyest av alt.
Senere har ikke minst baptistsamfunnet gjort et betydelig kristent arbeid i Langesund.
Stor aktivitet er det også innen det humanitære arbeid, idrettsbevegelsen og ikke minst sangermiljøet.
Clarks Minde, som gjerne går under navnet Clarksenteret, er en ærverdig, men høyst levende institusjon. Opprinnelig var det et pleiehjem for eldre, gitt til byen av Skougaard-familien til minne om Alfred Corning Clark. Etablissementet består av den gamle hovedbygningen og et frittliggende, moderne boligkompleks med tolv leiligheter for delvis uføre eldre. Selve hovedbygningen rommer nå sonekontoret for Langesund med aktivitetsrom og kafeteria. Mye av velferdsarbeidet her hviler på frivillighet.
Men én institusjon bør nevnes spesielt - Langesunds Arbeiderforening, eller "Arbeidern". Navnet klinger som samling under røde faner, til toner fra Internasjonalen. Men det stemmer ikke. Foreningen "Langesunds og omegns arbeiderakademi" ble stiftet1892 som en mønstring av byens borgerskap med apoteker Fred. Hegge som første formann. Foreningen skulle "skaffe medlemmene opplysning og nyttig og foredlende underholdning".
Det var et patriotisk tiltak med front mot all internasjonalisme. Foreningens fane var i norske farger med demonstrativ utelatelse av unionsmerket. Riktignok kunne betegnelsen "omegn" tyde på en viss åpning mot utenverdenen, men også dette ble strøket ved en senere navneforandring.
Arbeiderforeningens hus ble bygd før århundreskiftet og var en flott to-etasjes bygning. Første etasje hadde aktivitetsrom, diskusjons- og lesesal, lokaler for sjakkturneringer og andre spill. Annen etasje hadde en stor fest- og forsamlingssal med scene og sceneutstyr.
Her ble det arrangementer av forskjellig slag i ti-årene som fulgte. Foredragsholdere ble invitert av Folkeakademiet, og det ble holdt revyer med sketsjer, musikk og sang. Til og med boksekamper ble arrangert på Arbeidern.
Også kinoen flyttet dit i mellomkrigsårene. Folk trykket seg sammen på langbenker, og den som satt ytterst, kunne bli puffet ut av plassen og deise på golvet. Men aldri så galt - da kunne en nyte filmen stående ved veggen uten å få sperret sikten av hoder og damehatter.
Men de beste kinoplassene var på bakre benk. Der kunne en sette seg på ryggstøet med bena på benkesetet og ryggen mot bakveggen.
Ventilasjonen var skral, og det ble dårlig med surstoff under de store filmkveldene. En langesunder som var kjent for overdrivelser, påsto at fyrstikken ikke ville brenne av luftmangel da han skulle tenne en røyk under ut-togingen etter en film.
For kinosalen var gjerne fylt til siste plass. En måtte være tidlig ute for å få billett hvis det skulle vises en sterk western, en saftig svenskekomedie eller - i slutten av 1940-årene - en krigsfilm.

Alle byer samler seg opp gjennom årene et antall monumenter og minnesmerker som særpreger og forskjønner. Det har også Langesund.
I hagen til Clarks Minde står en marmorskulptur av amerikaneren Alfred Corning Clark. Kunstverket er en mellomting av statue og byste og viser en mann som leser avisen - egentlig et underlig gjøremål for et menneske som ser ut til å stå begravd til livet.
Forresten fortjener denne Clark saktens å bli husket i Langesund. Den steinrike amerikaneren besøkte byen en rekke ganger i 1860- 1890-årene. Han fikk venner og kjøpte eiendommer her, og han støttet byen med generøse pengegaver. For eksempel bekostet han Langesunds første vannverk i 1893. På torget står et monument som forteller om dette.
Tordenskiold er blitt hedret med statuer og monumenter i flere norske og danske byer. Og hvorfor skulle han ikke også bli minnet i Langesund, hvor han fikk bygd fartøyene sine og bodde i visse perioder. Et minne etter sjøhelten var at huset han losjerte i, ble kalt "Tordenskiolds hus". Det lå i tettbebyggelsen innenfor verftet i den delen av byen som ble kalt Kroken. Men det meste av husmassen der ble revet for å gi rom for parkeringsområdet "Tordenskiolds plass". Der på plassen finner vi nå minnesmerket over sjøhelten med hodet hans avbildet i relieff.
Våren 1946 ble det på kirkebakken reist en granittstein over langesundere som ofret livet under verdenskrigen - 27 sjøfolk og tre milorgkarer. Knapt noen by i landet bar så tunge byrder i de årene. Senere ble bautaen flyttet til den andre siden av gaten, til den vakre utsiktsplassen mot sundet og Langøya.
Inne på kirkegården fins også noen minnesmerker som er verd et besøk. Der ruver momumentet over " - Hans Petter Holm, Søe Capitaine og Ridder ad Dannebrog, den ædle Borger, og kiekke Kriger som fandt sin Død i Langesundsfjordens Bølger den 26. October 1812".
Et vakkert og iøynefallende kunstverk er den hvite marmorgruppen på Skougaard-familiens gravsted. Den er en gave fra Alfred Corning Clark til minne om hans venn, sangeren Severini (Skougaard) som døde i 1885.
Ved kirkens 200-årsjubileum i 1955 ble det avduket en kobberplate på graven til Hans R. Linaae, nevnt som "Kirkebyggets far".
Byens nyeste kunstverk er plassert i rådhusgården - en ballerina. Den nette skulpturen vil trolig til evig tid balansere på tåspissen i en forsteinet bevegelse, evig ung og evig slank. De folkevalgte ville ikke ha noe jernskrap i gården sin, ble det sagt. For å være på den sikre siden valgte de altså et kunstverk av utpreget klassisk type. Selvfølgelig er den vakker, men lite dristig som kunst. Det gjaldt vel å gardere seg mot å bli kritisert for toskete pengebruk.
Likevel gikk ikke innkjøpet helt klar av påtale. Det ble blant annet vist til at ballett var en kunstart uten tradisjoner i Langesund og Bamble. Kanskje ville en skulptur av typen "Den lille havfrue" passet bedre.
Men Langesund burde hatt flere monumenter, for dette har vært fødebyen til framstående vitenskapsmenn innen matematikk og fysikk. Brødrene Henrik, Arne, Sigmund og Atle Selberg, som alle ble professorer, var sønner av middelskolebestyreren i Langesund. De tre yngste ble født der i byen. Mest kjent er Atle, som ble professor i Amerika kort etter annen verdenskrig. For sine forskningsresultater ble han i 1950 belønnet med Fields medalje, som gjerne blir kalt matematikkens nobelpris. Han regnes som en av 1900-tallets fremste matematikere.
Ikke mindre kjent er fysikeren William Houlder Zachariasen, som ble født i Langesund i 1906. Han dro tidlig til USA og var professor ved universitetet i Chicago i 1944-76. Zachariasen tilhørte teamet av vitenskapsmenn som arbeidet med atombombeprosjektet 1943-45. Men de viktigste arbeidene hans gjaldt krystallundersøkelser ved røntgendiffraksjon.
Alt som ganske ung viste William Zachariasen en usedvanlig begavelse, og det fortelles at han i oppveksten fikk besøk i Langesund av Albert Einstein. Det må ha skjedd i 1920, da Einstein besøkte universitetet i Oslo og foreleste om relativitetsteorien. Unge William tok den berømte vitenskapsmannen med seg på rotur til Låveholmen for å studere de geologiske forekomstene der.

I omtalen av monumenter skal vi til slutt nevne at det fra langesundshold er blitt sådd tvil om Breviks rett til å reise minnesmerke over Curt Adeler. I hvert fall ble dette uttrykt i et av de festlige opptogene under langesundsdagen på 1940-tallet. På en vogn sto et hode i kartong av sjøhelten over en dør med hjerte - et tydelig hint om det smakløse i at brevikerne hadde plassert det berømte bysbarnet sitt på taket av en pissoar.
Og på et skilt sto dette diktet:

Jeg, Curt Adeler vil ha frem,
på Langøya der var mitt hjem.
Hvis rett var rett, skal der jeg stå,
men Brevik skal min sokkel få.

Folk fra omliggende distrikter har ofte sagt at langesundere er et folkeslag for seg selv. Sånne påstander har liten mening, og er gjerne som sure oppstøt. Men la oss likevel ta det alvorlig - prøve om utsagnet kan bygge på realiteter. Er det for eksempel grunn til å tro at langesundere selv mener at de har et særpreg som må forsvares mot utenverdenen?
Et par eksempler har vært brukt for å underbygge påstanden om langesundernes "seg-selv-nok"-mentalitet.
Da den ungarske fotballspilleren Guyla Kovacs kom til Langesund på slutten av 1950-tallet, ble han bare funnet brukbar på byens B-lag. Men kort etter ble han satt rett inn på førstelaget til Odd. Og som mange vil huske, var Kovacs nær ved å bli den første utlending på et norsk cupvinnerlag. Han spilte jo i den vidt berømte finalekampen mot Rosenborg på Ullevål i 1960.
Det andre eksempelet er mer alvorlig og skjedde det dramatiske døgnet i 1964 da Langesund formelt ble en del av storkommunen sammen med Stathelle og Bamble. Øyenvitner hevder å ha sett bamblinger bli stokkjaget fra torget og måtte redde seg opp gaten, hvor det senere kom en portal med "Velkommen til Langesund" i svære bokstaver.
Men dette er isolerte og tidsbestemte hendelser, uegnet til å dømme en hel befolkning. En må ikke forstørre proposjonene, det er forskjell på sunn lokalpatriotisme og fremmedhat. Hovedinntrykket av langesundere er at de tar godt imot gjester, og at byen er åpen for impulser utenfra.
Egentlig har de interne stridighetene vært voldsommere. I hvert fall truet det indre samholdet med å rakne da det skulle bygges ny kirke etter brannen på 1980-tallet. Kravet om at den nye kirken skulle bli så nær en kopi av den gamle som mulig, var sterkt hos mange. Men det var en umulig drøm, det ville sprengt alle fornuftige økonomiske rammer. Og det nye gudshuset er blitt et vakkert byggverk som har glidd fint inn i bybildet.
En annen intern kampsak gjaldt fargen på den gamle kommunegården. Det ble en kortvarig strid over malepøsene mellom de "hvite" og de "røde" med førstnevnte som vinnerpartiet.
Og la oss endelig nevne en indre strid som raste i flere generasjoner. Det var bydelsstriden mellom guttungene fra Skarpenord og Vaterland. Torget gjaldt som skillet mellom de to bydelene, og det kunne være risikabelt å våge seg inn på fiendtlig territorium, selv når en kom i fredelig ærend. Striden artet seg gjerne som neveslagsmål mellom guttegjengene i friområdene rundt byen, og ukvemsordene haglet. Men striden mellom "Vaterlandsrotter" og "Skarpenordkråker" stilnet for mange år siden.
Tross all strid mot ytre og indre fiender var de gamle langesundere alltid glad i å feste. Og da skulle det danses - innendørs eller utendørs. I mellomkrigsårene fantes dansegolv ute på Tangen, som på den tiden lå langt fra bebyggelsen. Men det tok slutt da tyskerne kom.
Vinterstid var det dans ute på Langesund bad. Det fornemme etablissementet, som helt fra før århundreskiftet hadde pleiet pengesterke badegjester, åpnet dørene for folkefest i den kalde årstiden.
Men de største festlighetene skjedde i selve byen på sommeren. Og langesundsdagen overstrålte alle andre festdager. Da strømmet folk til byen fra fjern og nær for å se festlige opptog, turnoppvisninger, fotballkamper og musikkorps. Og om kvelden var det dans på dampskipsbrygga, som ble pyntet med bjerkeløv. Litt fyll ble det saktens, og det hendte vel at noen knyttet nevene. Men pol'ti Hansen holdt kustus og hindret alvorlig bråk.
Vår tids jubeldager i Langesund er festivalene, som folk kommer langveisfra for å oppleve. Vi har nevnt fiskefestivalen, som arrangeres av Bamble Jeger og Fisk. Men like stort ry har shantyfestivalen, som arrangeres av Langesund Mannssangforening.

Båt og bading var alltid langesundernes kjæreste fritidsbeskjeftigelser. Det fantes et "gutte"-Steinvika og et "jente"-Steinvika. Delingen var nødvendig i en tid da det ble sett på som jåleri for gutter å bruke badebukse. Nå har det vært fellesbading i flere slektsledd, men navnene lever videre.
Den organiserte idretten finner vi på Slåttenes stadion. Idrettsforeningen Urd ble stiftet i 1906, og i 1931 ble navnet endret til LIF - Langesunds Idrettsforening. Klubben fikk i 1918 et jorde på Slåttenes, og dette er nå hovedarenaen.
Her er ikke plassen for oppramsing av klubbens sportslige triumfer, og vi nøyer oss med å minne om noe som hendte straks etter krigen.
Den gang voktet Ragnar Markus målet for klubbens A-lag. Han gikk under navnet Rusken. Laget hadde det enestående uhell å trekke selveste Odd i kvalifiseringskamp. Skienslaget vant som ventet kampen; men det som blir husket, var at odderane også ble tilkjent et straffespark. Normalt skal jo straffespark bety mål, og dette skulle i tillegg tas av Rolf Holmberg, Odds og bronselagets navngjetne midtbanekjempe. Denne ruggen av en skienskar hadde satt ballen i nettet bak målmenn over hele Europa.
Men hva skjedde? Rusken gjorde et tigersprang mot rett hjørne, og ballen klappet i nevene på ham. Et samstemmig brøl hyllet keeperprestasjonen. Og det vakte ikke liten munterhet etterpå, da Holmberg ikke klarte å innrømme at han hadde møtt sin overmann, men ga skylden på en vond stortå.



- Takk til Gunnar Sem og Bamble og Langesund sparebank.

PS !

Men i tillegg vil forfatteren trekke fram en rekke personer som hver og en har gitt verdifulle opplysninger:

Gunnar Lier Olsen
Asbjørn Mastrød Thor Finmark Karl Tore Gabrielsen
Louise Gjerstad Olsen Tore Nilsen Kjell Woje
Arne Flaatten Ole Eklund Søren Høegh Thorsdal
Halvor Tveraaen Kaare Bakken Inger Bredland
Kristian Krogsgård Leif Rørholt Erik Rørholt
Erik Kristensen Reidar Kristensen Randi Moe
Einar Thoner Nils Johan Sørensen Sigurd Finmark
Bjørn Solvang Tor Nævestad Arne Eek
Harry Sørensen Sonja Krogsgård Gerd Skaugen
Sverre Johansen