Spør oss direkte!

Via nettprat eller sms.

Start nettprat »

Om Stathelle

- av Gunnar Sem

Skriv inn alternativ tekst her.

Med tillatelse fra forfatteren Gunnar Sem og utgiver av 150-års jubileums boka for Bamble og Langesund sparebank (v/ Kjell Kjær), gjenngir vi det som her er skrevet om Stathelle:

STATHELLE
Stathelle har alltid hatt en imponerende evne til å møte skiftende tider. Økonomiske og politiske jordskjelv har fått det lille bysamfunnet til å gynge, men aldri til å rulle seg sammen og vende iltre pigger mot utenverdenen. Sentral beliggenhet og trafikkmessig betydning har utviklet en tradisjon for åpenhet og omstillingsevne. Her finner vi Bambles virkelige verdensborgere, som bevarer stedets egenart i en stadig gjennomstrøm av impulser. I dag er Stathelle kommunens handelssentrum med store forretninger i byens gamle randområder.

Stathelle ble ladested ved kongelig resolusjon av 21. februar 1774 og egen bykommune 21. desember 1851. Det var næringspolitiske årsaker til at stedet ble utskilt fra Bamble midt på 1800-tallet. Det skjedde i frihandelens barndomstid med en sterk vekst i utenrikshandel og samferdsel. Samtidig sto vi foran en ny storhetstid for skipsfarten. Frihandelens hovedtalsmann var Anton Martin Schweigaard. Hans idéer om handels- og tollpolitikk slo først gjennom hos borgerskapet, men etter hvert også i embetsverk og storting. Liberalistiske lover ble vedtatt for toll, handel og håndverk. Landet lå åpent for økonomisk vekst.

På den tiden var Stathelle et driftig ladested, preget av det store handelshuset på Kjellestad. Konsul Albert Blehr d.y. var en av landets største trelasteksportører med utskiping til vesteuropeiske havner. I tillegg var han en betydelig skipsreder med til dels meget store fartøyer. De fleste skipene var bygd på hans eget verft på Krana, og et av de flotteste var fullrigger "Baldur". Nesten alle innbyggerne på Stathelle var på en eller annen måte i konsulens brød.

Kommunefellesskapet med Bamble føltes trolig hemmende for Albert Blehr under den rådende høykonjunkturen, og han var hovedmannen bak løsrivelsen. Han ble også Stathelles første ordfører.
I de følgende 113 år utviklet Stathelle en kommunekultur som var preget av orden og deltakerplikt. Med et så begrenset folketall var det ikke lett å unndra seg verv, og de fleste voksne mannfolk måtte en eller annen gang ta på seg slikt. En som i særlig grad preget kommunepolitikken i mange tiår fram til kommunesammenslåingen i 1964, var skolebestyrer Johs. Myklebust.

Men politikken begrenset seg ikke til kommunehuset (det nåværende Vel-huset). For "gatens parlament" hadde en ikke liten betydning for meningsdannelse. Det utfoldet seg på planker og kommunale benker. Toneangivende der var folk som Johan Jensen ("Kranapolitiet") og Bjarne Didriksen.

Nærheten til kommunelivet blant stathellefolk ble et stort aktivum ved kommunesammenslåingen, og de møtte den storkommunale hverdagen med selvdisiplin og åpenhet. Selv den iherdige skriveglade stathellepatrioten Bjarne Didriksen ble bambling fra første stund. Han rettet bannstrålen mot nye kommunetopper med samme kraft som mot de gamle.

At Stathelles gamle byvåpen ble Bamble kommunes våpen, var et meget heldig valg. Det er både vakkert og symbolmessig korrekt. Og det er en høyst fortjent heder til velstyrte, gamle Stathelle.

Hvis vi skal se nærmere på denne særpregete lille byen, bør vi starte ved det gamle ferjestedet på Mølla. Der kan vi prøve å leve oss inn i hvordan livet var for 50-60 år siden.

Først må vi tenke oss brua vekk, dette stålmonsteret som får stedet til å virke så lite. Og vi må tenke vekk den svære fyllingen mot sjøen hvor brutårnet står. Deretter kan vi fylle bildet med liv - trafikken, larmen og lukten. For dette var et sentrum i mellomkrigsårene og etterkrigsårene, helt til brua kom i 1962.

Det lave grå-grønne steinhuset på Mølla var en gang smia til brødrene Sophus og Christen Christensen. De skodde hester, kvesset mineringsbór, smidde jernporter og reparerte alt av metall. Alle kjente smedene, og på vintertid søkte folk inn til varmen fra essen. Kanskje ventet de på buss eller ferje, kanskje kom de bare for å prate og glo. På sommeren sto smiedøra åpen, og da satt glanerne ute på en planke ved smieveggen. Der så de rett ned på ferja som la til mot det oppskrånende ilandkjøringsstedet. Når ferjelemmen smalt ned, veltet trafikantene ut - biler, fotgjengere, syklister, barnevogner. Stathellefolk svingte til venstre nedlesset av handlepakker fra Brevik eller Porsgrunn. Krabberødstandsfolk svingte til høyre, og folk som skulle enda lenger, steg inn i ventende busser. Ødegårdens busser skulle vestover, og Rakkestads skulle til Langesund. Noen flottet seg også med å ta en av Amund Skares to drosjer. Og noen hadde sykkel stående på Mølla.

Ilandkjørende biler presset seg gjennom folkemylderet, hvor Peder "ungkar" (Pedersen) dirigerte trafikken. Peder hadde ikke formell myndighet til slikt, men ble drevet av harme over dårlig trafikkultur.

Men det fantes mer på Mølla enn ferjer og busser, smeder og glanere. Der lå Bamble Sparebanks praktbygning, hevet over all annen bebyggelse. Den var bygd i 1895 og er nå i privateie. Og der var forretninger. Helge Nilsens hus (nærmest brutårnet) eides av Margit Dahl, som hadde trikotasjebutikk. I samme huset, men i tilbygget mot Krabberødstrand, lå Ånesens frukt- og tobakkforretning.

Enda travlere var det i huset der den flotte lampebutikken ligger nå. Det store huset, som var bygd for brennevinsamlaget ved århundreskiftet, rommet i et par generasjoner stedets største kolonial, drevet av Jonas Fjeld og siden av sønnen Paul. Sistnevnte var en verdensmann med evne til å omgås alle - rask og effektiv, kvikk i replikken og med et servicesyn forut for sin tid.

I den enden av huset som vendte mot ferjestedet, lå ved krigsutbruddet Stathelle kaffehus. Etablissementet disponerte et par små kaférom, og var treffsted for ungdom, og for bønder som fraktet melk til meieriet. Siste krigsvinteren ble kaffehuset skueplass for noe dramatisk. Da slo tyskerne til med arrestasjoner og husundersøkelse, og arrestantene ble stuvet inn i kafeen til hardhendte forhør. Derfra gikk ferden til fangeleiren på Grini.

Vegg i vegg med Kaffehuset lå Stathelle postkontor. Og i den andre enden av gården hadde kemner Knut Kirchoff kontoret sitt fra 1938 til et stykke ut i etterkrigstiden. Da dette ble flyttet til Fogdegården (det nåværende biblioteket), ble det lille kontoret overtatt av arbeidsformidlingen.
Vi forlater Mølla og rusler nedover Stathelle; men ikke langt - mindre enn hundre meter. Der lå Nic. P. Bergs jernvareforretning. Husets nåværende eier med samme etternavn og lignende slag forretning, er av en annen familie.

Ved siden av jernvarehandelen drev Nic. P. Berg en barkemølle. Firmaet ble i mellomkrigsårene overtatt av sønnene, Per og Sigurd.

Barkemølla gikk med damp, og en stor firkantet skorstein sto omtrent der inngangen til supermarkedet er nå. Kummene hvor fiskegarnene ble barket, lå like utenfor mot brygga. Barkingen var en viktig prosess som beskyttet garn, tauverk og seilduk mot råte ved behandling i en brun barkoppløsning, som det luktet så godt av.

Mindre godt luktet pissoaren, det grønne hus, som sto ut mot gaten ved dampskorsteinen. Urinalen hadde to båser, og vannet sildret jevnt fra et tverrgående rør i navlehøyde til en mann av gjennomsnitts størrelse.

Tvers over gaten for pissoaren og noe tilbaketrukket fra veibanen hadde Berg staller hvor bøndene satte inn hestene sine hvis de skulle bli på stedet noen timer, eller hvis de skulle over med ferja.
Ute på Bergebrygga til venstre for barkekummen var anløpsted for de små fjorddamperne som gikk i fast rute mellom Skien og Langesund. Båtene hadde navn som "Bandak", "Vold", "Langesund" og "Løveid", og fraktet folk, post og gods. Trafikken holdt seg gjennom hele mellomkrigstiden. Nils Wingereid fra Krabberødstrand var i mange år skipper på et av fartøyene, helt til det forliste i uvær på Frier.

Skriv inn alternativ tekst her.Vi vandrer videre langs supermarkedet, som ligger på nøyaktig samme sted som det gamle, svære lagerhuset til Berg. Og dermed kommer vi til Bukta og Tauletomta. Også dette var et sentrum i det gamle Stathelle, i riktig gammel tid var detselve senteret.

I mellomkrigsårene lå det flere butikker her. Samvirkelaget holdt i 1920-årene og 1930-årene til i et lite tilbygg til daværende Theodor Skaugens hus innved fjellet. Men i det første krigsåret sto forretningens nybygg ferdig, det som siden er blitt videobutikk.

På den andre siden av Tauletomta bodde kjøtthandler Jacob Larsen, en tidligere skipper. Husets vakre hage ut mot plassen er anlagt av nye eiere, for i Larsens tid lå butikktilbygget nettopp der. Huset har forresten også vært barndomshjemmet til seilsportsmannen Dag Usterud, den eneste stathellegutt med verdensmestertittel.

To hus lenger borte, i nåværende doktor Karstens hus, var en annen kjøttforretning. Den ble drevet av Mannasse og Randi Skaugen. Kjøtthandlerne var handelsmenn av gammel koselig type. Når unger kom med handlelapp og torvveske, vanket det ofte en godbit. Skaugen hadde vanen med å sneie av en bit knakkpølse, mens Larsen gjerne skar en liten skive lungemos og rakte den på knivspissen. Det var snadder for glupske unger.

I 1909-10 ble Langbrygga (Utstikkeren) bygd i Bukta. Samtidig ble bryggekantene skjøvet fram ved utfylling, og den gamle Smieholmen ble lagt under fyllmassene. Ingen husker lenger "Huset på skjæret", det lå omtrent der den lille båtslippen er i dag. De som bodde på skjæret kunne pilke middagsmaten fra kjøkkenvinduet.

Omtrent samtidig med anlegget av Langbrygga ble det oppført et hus for den kommunale brannsprøyta, der det offentlige toalettet står nå. Huset ble revet på 1960-tallet.
I gavlveggen på sprøytehuset, helt oppe i krysset, kom ved juletider 1915 Stathelles første elektriske utelys. Det var en av de gamle glødepærene, som ikke døde med et knepp som vår tids pærer, men syknet langsomt bort.

Da pæras dødskamp ble oppdaget, ble stedets beste tekniske hode tilkalt. Han mente straks å skjønne symptom og botemiddel, fikk reist en stige og kløv opp utstyrt med en hammer. Lyspærene var ikke avrundet som nå, men mer langstrakte og med snutetapp nederst. Denne tappen hadde ikke noe med design å gjøre, den dannet seg i produksjonsprosessen. Men den teknisk kyndige hadde fått det for seg at tappen hadde en misjon. Behendig knertet han den av, for å gi pæra surstoff til på nytt å øke stråleglansen. Vi er klokere i dag når det gjelder lyspærer.

Helt inne i Bukta på høyre side av Langbrygga og Riggen utekafé lå det gamle ferjestedet, Stathelles sentrum før veien vestover ble anlagt langs sjøen over Mølla og Krabberødstrand i 1880-årene. For her var endepunktet for den gamle postveien fra Sørlandet gjennom Bamble opp Tangvallkleiva og over Grasmyr.

Johnsegården var gjestgiveri og skysstasjon på ferjeprammenes tid. Der styrte vertshusholder John Peter Johnsen. Han var en betydningsfull mann for Bamble Sparebank, bl.a. som formann i mer enn tjue år (1862-85). Han var også ordfører på Stathelle.

I det nåværende arkitekthuset på den andre siden av gaten var kolonial- og skipshandel, drevet av Ambrosen og senere av svigersønnen Peder Andersen.

Vi forlater ikke dette strøket av Strandgata uten å nevne at der bodde en rekke velstående frøkener. I Johnsegården holdt de aktverdige "frøknane" Johnsen til, og i det nevnte arkitekthuset drev Peder Andersens tre ugifte døtre trikotasje- og broderiforretning til langt ut i 1960-årene. Dessuten bodde Karen Paus i det fine, gamle huset på høyresiden i bakken ovenfor arkitekthuset. Hun var datter av kjøpmann og ordfører Paus, som har fått en vei oppkalt etter seg.

Endelig må vi nevne at i det omtalte dr. Karstens hus drev Johan og Ingrid Jensen kafé i mange år etter krigen. Dette var et hyggelig treffsted for ungdom, og lokalene ble også utleid til sluttede forsamlinger, for eksempel til bridgespillerne.

Vi gjør en avstikker ut på Åsen, hvor marinaen dominerer nå. Der ligger lystbåtene i opplag hele vinteren, forsvarlig tildekket. Og etter vårpussen fylles de gyngende flytebryggene med velholdte farkoster i plast og tre. Men det gamle båtpussmiljøet med lukt av reprin, beis og tobakk forsvinner. Nye lyder og nye lukter tar over.

Men hvorfor heter det Åsen når det meste av området er flate tomter i metershøyde over fjorden? Jo, helt til inn i på 1900-tallet var det meste av halvøya en ås som skrånet mot sjøen. Bare på den nordvestre odden rundt det nåværende Jacob Jensens hus var det plass til bebyggelse. Der lå Åsengården med tollbod og sorenskriveri, før disse funksjonene ble flyttet til Brevik. Gården ble revet i 1904. Fra 1899 ble det i noen tiår drevet et omfattende sagbruk med dampdrift på denne tomten. Men nedbrytingen av fjellet på Åsen skyldtes virksomheten til Edward Bjønnes i mellomkrigsårene. Nå står bare de loddrette bergveggene igjen etter kalksteinsbruddene.

Under krigen hendte det at det omreisende tivoliet "Skansen" gjestet Stathelle og slo opp teltene sine omtrent der forretningene og kontorene til marinaen ligger nå. Der var lykkehjul, pilkasting, skytebane og andre tivoliaktiviteter. Og midt inne i den store teltringen ruvet en karusell. Dessuten fantes noen husker som knapt ville passert sikkerhetskontrollen i dag. Tivoliet hadde også scene, hvor artister underholdt to-tre ganger i løpet av kvelden. Opptredenden ble gjort av turnere, tryllekunstnere og ablegøyemakere til stor moro i en alvorlig tid. Noen ganger slapp også lokale krefter til der - for eksempel moromannen Paters og tryllekunstneren Tjo Malakita.

Lenger sør på Stathelle kommer vi til parken på Krana, som ble anlagt i første halvdel av 1950-årene. Den har fontene-ringen fra gamle Kjellestad gård som midtpunkt. Men fontenen burde hatt en flottere sprut enn de tre-fire tynne strålene.

I parken fins en fin, liten skulptur av billedhoggeren Odd Hilt ("Fortuna med overflødighetshornet") samt minnesmerket over sjøfolk som falt under verdenskrigen.

Navnet "Krana" røper at parkidyllen ikke alltid har rådd der. For dette var stedet for Blehr-enes store skipsverft på 1700- og 1800-tallet. Ingen minner er igjen etter virksomheten, enda den må ha vært betydelig. Flotte fullriggere og barkskip gled ut fra beddingene på Krana under jubel og hurrarop. For byen var i fest når et nytt fartøy skulle sjøsettes. Og straks kunne skipet forhales til Kjellestadplassen og lastes med bjelker, bord og props for nordsjøfarten.

Verftet lå opprinnelig like nord for den nåværende parken, mot det som nå heter Løkka. Senere ble det flyttet til sørenden av området, der hvor lendet fortsetter i det smale dalføret mot grosserer Tostrups gåsedammur. Den gang må det meste av det nåværende parkområdet ha ligget under vann. Og den "krana" som har gitt stedet navn, ble sikkert brukt når skipene skulle kjølhales for kalfatring - også etter at verftet ble nedlagt.
Skriv inn alternativ tekst her.
Straks sør for Krana, ved innløpet til sundet mot Gjermundsholmen (Croftholmen), lå Albert Blehrs herskapshus. Det ble bygd omkring 1840 og sto til det brant våren 1918. Grunnmuren ble stående igjen som lekeplass for unger i førti år og ble ikke borte før Lilleba og Kaare Bakken bygde der i slutten av 1950-årene. Det eneste minnet etter Blehr-ene er den praktfulle blodbøken, som er en av stedets severdigheter.

Sør for dette igjen ligger Kjellestadplassen langs sundet ut til Kverndalen. Nå er plassen bebygd med bolighus, men både den og holmen utenfor var lasteplass for trelast i et par hundre år. I nordre ende av Kjellestadplassen holder bedriftene Duray Offset AS og Duray Stempelfabrikk AS til.

Omkring 1890 kjøpte godseier Fredrick Croft holmen og lot bygge prakthuset som nå er en del av Croftholmen videregående skole. Huset skjemmes litt av nyoppførte, fantasiløse skolebygg, men gir oss ennå følelsen av å stå foran kongsgården i eventyrene til Asbjørnsen og Moe.

På søndre odde av holmen fins grasgrodde voller rundt noe som var en kanonstilling for kystforsvaret før 1814. De forhatte britene skulle blitt varme om ørene hvis de hadde prøvd en landgang på Stathelle - særlig fordi de samtidig ville vært under kryssild fra Åsen og Brevik!

På Kjellestads grunn noen hundre meter fra sjøen, og på den andre siden av Langesundsveien, finner vi kirkegården, som ble anlagt ved århundreskiftet. På høydedraget over kirkegården ligger Stathelle kirke. Den ble innviet Kristi Himmelfartsdag i 1964 og fikk et tilbygg i 1998.

Enda noen hundre meter opp i bakkene mot Grasmyr ligger Bunes barneskole, og i senkningen nedenfor skolen finner vi Bunes idrettsplass, hvor fotballaget spiller hjemmekampene sine. Dette vellykkete idrettsanlegget ligger på bunnen av en tørrlagt isdam, som en gang ble drevet av Nic. P. Berg. Den hadde renne ned til Kverndalen, hvor det var ishus. Da denne næringen opphørte på Stathelle, ble dammen liggende som et idyllisk tjern.Kort etter krigen ble muren revet for å gjøre dambunnen til idrettsplass.

I en ganske kort periode disponerte stedet seks-syv tyske krigsfanger for dette arbeidet. De slet seg ikke i hjel, men de ble overvåket av en milorg-kar som satt i skråningen med hvitt bind rundt armen og en stengun over knærne.

En ildsjel ved byggingen av idrettsplassen var Karl Gundersen. Andre som har lagt ned et betydelig arbeid her, er lagets tre æresmedlemmer - Harald Eilertsen, Oddmar Jeremiassen og Trygve Aanesen.

I 1907 hadde Stathelle lynbesøk av kong Chulalongkorn av Siam, som var på rundtur i Europa. Kongeskipet lå for anker i Trosvik, og kongen dro på land med fotoapparat. I dagboken 28. juli skriver han:

Først klokken 17 gikk vi i land. Vi gikk i land på høyre side først, på et sted som heter Stathelle. Det var mange hus i dette området. Her må det være livlig handel på hverdagene. Men i dag, søndag var alle forretningene stengt. Store hauger med bark, som brukes til farging, lå klar til å bli lastet om bord på skip.

Men som vi vet, tok kongen feil av hva barken skulle brukes til.

Stathelle har fostret personer som har markert seg på meget høyt nivå innen kristenlivet.
Knud Carl Krogh-Tonning (født 1842), sønnen til Bamble Sparebanks første daglige leder, er en av de betydeligste teologer Norge har hatt. Hans ruvende forfatterskap spenner fra vitenskapelige storverk med navn som "Den christelige Dogmatik" og "Den ældste kirkelige Apologi" til mer folkelige bøker som "Den christelige Troeslære". Den sistnevnte var en av de mest leste bøker her til lands i de siste tiårene av 1800-tallet. Det vakte stor oppsikt da Krogh-Tonning i år 1900 ba om å bli løst fra embetet som sogneprest i Østre Aker for å konvertere til den katolske kirke.

Otonie Øgrim (født Olsen) gikk inn i Frelsesarmeen og dro som misjonær til Japan tjueni år gammel i 1910 sammen med sin mann Tobias Øgrim. Ekteparet ble kommandører og ledere av Frelsesarmeen i Norge straks etter annen verdenskrig. Men etter en tid flyttet de til London som koordinatorer for bevegelsen i Europa, og fra 1950 var de bosatt i Stockholm som ledere av Frelsesarmeen i Sverige. Otonie var et allsidig begavet menneske med gode språkkunnskaper, blant annet oversatte hun kristne sanger fra engelsk til norsk.

Vi kan ikke forlate Stathelle uten å besøke Brotorget, stedets sentrum i vår tid. Her lå en gang de idylliske dammene Hekkelsmyr (eller Hekkensmyr) og Bergedammen på et skogkledd høydedrag like over bebyggelsen, og de krydde av ål og småfisk. Dammene var også tilholdsted for to små dyrearter som nå står i fare for å å bli utryddet i faunaen vår - stor og liten vannsalamander. Særlig i Bergedammen krydde det av dem.

Hekkelsmyr var en gammel isdam, som lå ganske nær der hvor Samvirkelaget er nå, men betydelig dypere ned i terrenget. Alle minner etter den er borte, men muren av Bergedammen kan vi ennå se som en ruin under og like til høyre for brua. Den var anlagt for å skaffe vann til barkemølla.
La oss et øyeblikk stoppe ved navnet "Hekkelsmyr". Siden vi ikke kan assosiere det med noe ord eller navn i nyere norsk språk, må det bety at det er meget gammelt. Gunnar Lier Olsen tror at vi må søke til det norrøne ordet "hekla" (kåpe eller kappe med hette), som også har gitt navn til den kjente islandske vulkanen. Kong Magnus Erlingsons krigsmenn ble kalt "heklunger". Kan vi forestille oss at de har holdt leir på Hekkelsmyr den tiden de hentet brynesteiner oppe i Skien under krigen mot birkebeinerne?

Helt fra våren av var det en sann blomsterprakt rundt dammene. Her kom blåveisen tidlig, og straks etter grodde lier og skorter til med konvaller. Når sommeren satte inn, ble knattene dekket med tepper i gult av tiriltunger og i rødt av sankthansroser. Vannliljene fløt på vannet, dunkjevlene strittet langs breddene, og øyestikkere i mange farger svirret over vannspeilet. På varme sommerdager kunne den tunge eimen av myr, tjern og vekster gi en følelsen av å være i et tropisk land.

Men la oss ikke sutre over at idyllen måtte vike for brua og næringsvirksomheten. Vi kan ikke leve av dunkjevler og øyestikkere.

I dag ligger store forretninger og viktige kontorer her oppe. Bamble og Langesund Sparebank ligger trolig og vipper på kanten av fjellet mot det lille dalføret mellom dammene. Her er også de populære treffstedene Horsemans Pub og Torvkroa. Skulle golvet briste under gjestene deres, ville de kanskje deise ned rundt den flate steinblokken i skogen som en gang tjente til kortbord for pokerspillerne.

- Takk til Gunnar Sem og Bamble og Langesund sparebank.

PS !

Forfatteren vil trekke fram en rekke personer som hver og en har gitt verdifulle opplysninger:

Gunnar Lier Olsen
Asbjørn Mastrød Thor Finmark Karl Tore Gabrielsen
Louise Gjerstad Olsen Tore Nilsen Kjell Woje
Arne Flaatten Ole Eklund Søren Høegh Thorsdal
Halvor Tveraaen Kaare Bakken Inger Bredland
Kristian Krogsgård Leif Rørholt Erik Rørholt
Erik Kristensen Reidar Kristensen Randi Moe
Einar Thoner Nils Johan Sørensen Sigurd Finmark
Bjørn Solvang Tor Nævestad Arne Eek
Harry Sørensen Sonja Krogsgård Gerd Skaugen
Sverre Johansen

Skriv ut