Tekst og foto: Ole Martin Møllerstad, TA
«Vi har kjørt nesten 10 000 Tour de France-kilometer siden forrige norske seier! Alexander den store Kristoff vinner den 12. etappen! Merci Beaucoup!!»
Det er 17. juli 2014 og sykkelkommentator i TV2, Christian Paasche, er i ekstase. Alexander Kristoff går til topps for første gang i Tour de France-sammenheng og Norge har offisielt fått en ny sykkel-kjæledegge.
Hjemme i stua hos Rita Lønn Hammer på Sundbytoppen var det også god stemning. I alle fall så god stemning som det var mulig å få til den sommeren.
– Jeg husker jeg lå på sofaen og glapp med øynene. Da Alexander Kristoff spurtet over målstreken, mobiliserte jeg og klarte jeg å presse fram et «ja!». Det var så stort! Tårene rant, forteller hun.
Trakk tilbake dødsdom
Vi skrur tiden tilbake til november 2013. Rita Lønn Hammer var en godt trent mosjonist som syklet så ofte hun hadde anledning, enten det var på spinningsykkelen på treningssenteret eller på landeveien rundt om i Grenland.
Men nå var det noe som ikke stemte. Hun merket det godt. En dag fikk hun et voldsomt anfall på jobb og ble innlagt med mistanke om hjerteinfarkt.
"Da Alexander Kristoff vant sin første etappeseier, mobiliserte jeg og klarte jeg å presse fram et «ja!»
Etter noen runder hos legen, kom konklusjonen: En fem centimeter stor kreftsvulst var oppdaget i magen. Brått tok livet en alvorlig vending.
– Da startet helvete, forteller hun.
Cellegiftkurer og kvalme ble en del av hverdagen.
– I mars 2014 fikk jeg dødsdommen. Jeg fikk beskjed at det var ingenting de kunne gjøre. Jeg hadde full spredning og ble fjernet fra operasjonslistene. Vi ble sendt hjem og der satt vi da, i sjokk og vantro. Skulle jeg virkelig dø? Hvordan forteller man barna sine at man skal dø?
– Men så ringte de plutselig fra Ullevål. De hadde tatt feil. Den antatte spredningen var i stedet rester av gammel cellegift. Dermed fikk jeg operasjon likevel og 15. april ble både magesekk og milt fjernet.
Likevel, det var langt fra over. For etter operasjonen ventet nye, alvorlige problemer. Legene satte inn en stent (rør) i halsen, noe Ritas kropp ikke taklet særlig godt. Hun kastet opp konstant i seks uker og sto i fare for å få både lunge- og hjertesvikt.
– Jeg tok av 20 kilo og var rett og slett dødssyk.
– Jeg husker jeg sa til mannen min at «nå har jeg så vondt at jeg like godt kan dø». Det ville han ikke høre snakk om, og nærmeste kommanderte meg: «Dette skal vi klare».
– Som medisin for meg
19. juni fikk legene stenten ut, og da snudde Ritas verden.
– Da tok min kjære lillesøster meg med på Rognstranda og jeg gråt som en unge. Jeg som noen måneder tidligere trodde jeg skulle dø satt nå på stranda!
Noen dager senere var Tour de France 2014 i gang, og 17. juli tok Alexander Kristoff sin første etappeseier.
"Jeg husker jeg sa til mannen min at «nå har jeg så vondt at jeg like godt kan dø»
– For meg var det utrolig viktig å kunne være opptatt av noe annet enn sykdom og smerter. Jeg klarte nesten ikke spise i den perioden der, men på grunn av tv-sendingene fra Tour de France og det de ga meg, så fikk jeg lurt i meg mat likevel.
– Det var rett og slett som medisin, sier 52-åringen.
Torsdag kommer Alexander Kristoff, mannen med nest flest UCI-seire i verden i år, og resten av Tour of Norway-feltet til «lille» Langesund.
– Jeg gleder meg noe så sinnssykt!
Rita håper å få møte helten sin. Og aller helst se han vinne på «hjemmebane».
– Jeg håper å få møte ham etter rittet slik at jeg får sagt tusen takk for alle øyeblikkene han har gitt meg foran tv-en, sier hun.
Hun har bestilt t-skjorte fra Kristoffs fanklubb i Norge, og fått lovnader om at den kommer i posten før Langesund-målgangen.
– Det som fascinerer meg med sykkelsporten, er hvordan rytterne dundrer bortover i 70 kilometer i timen, ramler og slår seg så huden ligger igjen i asfalten, men kommer seg opp på sykkelen igjen. De er ikke som fotballspillerne du ser på tv. Det er skikkelige mannfolk, smiler hun.
Vil oppleve Tour de France
Mon tro om ikke 52-åringen har brukt noe av den samme mentaliteten i sin egen, personlige kamp de siste årene.
– Jeg har tenkt litt på det, faktisk. Hvordan klarte jeg det? Jeg tror det handler om å bestemme seg - rett og slett. Det blir det samme som når en syklist ramler og slår seg. Da har man et valg. Enten sette seg i følgebilen og gi opp, eller så tar man opp sykkelen igjen, biter tenna sammen og kjører på. Jeg valgte det siste.
Rita skryter også av apparatet i Bamble kommune, og især kreftkoordinatoren Elin Bredsand som har «vært helt fantastisk» i den vanskelige tiden.
– Jeg har vært kjempeheldig. Nå er jeg frisk og føler jeg har så utrolig mye å leve for. Jeg må få takke min kjære mann Finn som har vært klippen min i denne tiden, mine to barn Thomas og Marte-Helen, mamma elsker dere, lillesøster, min beste venn, pappa, familie, venner, kolleger. Tusen takk for at dere har grått med meg, ledd med meg, heiet på meg og støttet meg. Jeg ville ikke klart det uten dere.
"Enten sette seg i følgebilen og gi opp, eller så tar man opp sykkelen igjen, biter tenna sammen og kjører på. Jeg valgte det siste.
– Det første målet mitt nå er bare å leve og være til stede i nuet. Jeg skal bli gammel og få oppleve å bli bestemor. Så skal jeg opp på sykkelen igjen og få til 10-, 12- og 15-milsturer slik jeg gjorde før. Vi har også snakket om å reise og oppleve Tour de France på nært hold.
– Tenk å få oppleve Alexander Kristoff vinne på Champs-Élysées. Det hadde vært helt rått!